Industriuka i Porsgrunn

Industriuka i Porsgrunn vokser seg stadig større og er i ferd med å ta en sentral posisjon blant Norske industribedrifter – slik Arendalsuka har blitt det for det politiske Norge.

Dette er en ekte industrifest: en arena der hele verdikjeden, fra etablerte industrigiganter til nyskapende oppstartsselskaper, investorer, ungdomsbedrifter og teknologimiljøer, møtes for å forme fremtidens industri og næringsliv. «Bærekraftig» omstilling, «grønn» teknologi, energiproduksjon og digitalisering løftes opp og frem, og arrangementet fremstår som en retningsgivende arena for utviklingen av norsk industri.
I Næringsnytt er vi begeistret over at forskning, utvikling og innovasjon preger programmet. Vi har lenge etterlyst en kraftig satsing på disse temaene. Samtidig deler vi arrangørens visjon om å være en pådriver for industriell utvikling, men etterlyser en langt mer realistisk tilnærming til de politiske og økonomiske rammebetingelsene for norsk industri.

Norsk industri trenger mer enn ambisiøse mål, festtaler og floskler – den trenger en troverdig plan for langsiktig energiforsyning og konkurransekraft. Så lenge hele grunnpremisset for Industriuka handler om det «grønne skiftet», legger dette store begrensninger på arrangementets mulighet til å bli en viktig aktør i samfunnsplanleggingen. I møte med en stadig mer påtrengende virkelighet kan arrangementet simpelthen risikere å bli irrelevant.
Ved å bryte ut av det grønne buret kan Industriuka utvikle seg til en ledende arena for samfunnsplanlegging i årene som kommer. Vi trenger en debatt-arena som forholder seg til virkeligheten, ikke til grønn ideologi og utopiske klimamål. Det grønne skiftet slik det fremstår nå, er etter vår mening verken grønt, bærekraftig eller egnet for å opprettholde kraftkrevende industri.
Det grønne skiftet har vært en kostbar fiasko i Tyskland. Industriflukt, resesjon og energikrise preger landet, og nå bygges det nye gasskraftverk for å sikre stabil energiforsyning. Stadig flere politikere innrømmer at det var en tabbe å stenge de tyske kjernekraftverkene.

Det som skjer i europeisk politikk nå, er et folkelig opprør mot et grønt skifte som har vist seg økonomisk, sosialt og industrielt uholdbart. I Tyskland gjorde AfD sitt beste valg noensinne med
20,8 %. I Storbritannia opplevde Reform UK en historisk valgframgang med
1 431 nye seter i lokalvalgene. I Norge er Fremskrittspartiet i sterk vekst, med en nasjonal oppslutning på 29,2 % i mai 2026. Tre land, tre partier – men én fellesnevner: velgere som sier nei til det grønne skiftet slik det fremstår nå.

Europa har gått i front for en grønn omstilling som i praksis har skapt høyere energipriser, svekket industri og økt avhengighet av Kina. EU-kommisjonen slår fast at europeiske husholdninger og bedrifter betaler 2–4 ganger mer for gass og strøm enn konkurrentene i andre store økonomier.
Over de siste 20 årene har det økonomiske gapet mellom USA og Europa vokst dramatisk. Europa har hatt høyere energipriser, svakere industrikraft og lavere vekst enn sine handelspartnere. Dette er en realitet som nå slår inn i europeisk politikk med full kraft. Tyskland er en så lenge Europas industrielle lokomotiv , men landet har opplevd en massiv politisk reaksjon. AfD vokser særlig i regioner som rammes hardest av industriell nedbygging og høye energipriser. I Storbritannia har Reform UK tatt store deler av arbeiderklassens tidligere bastioner. Labour mistet kontrollen over 36 kommuner, og Reform UK tok makten i flere tradisjonelle Labour-områder.

Dersom Norge fortsetter å operere innenfor de samme rammebetingelsene som EU – høye energipriser, anti-industriell klimapolitikk og en defensiv holdning til kjernekraft, er vi dømt til industriell tilbakegang.
I Næringsnytt mener vi at norsk industri må gjøre det Europa ikke våger: bryte seg ut av det grønne buret. Det grønne skiftet har fungert som sirenenes sang – vakkert i teorien, dødelig i praksis. De som følger lyden ukritisk, ender på skjæret.
Under hele Industriuka ligger energi-spørsmålet som et underliggende premiss for mange av debattene. I Næringsnytt mener vi at spørsmålet om vår fremtidige energiproduksjon burde vært langt høyere på agendaen. Det unyanserte fokuset på «bærekraft» i form av vind og sol og regjeringens urealistiske klimamål burde utfordres. En reell debatt om kjernekraft, gasskraft og om klimamålene faktisk kan nås, hadde vært både spennende og betimelig.

I en tid med økende geopolitisk uro, der utenrikspolitisk ustabilitet og nye ekspanderende stormakter endrer spillereglene, er det nødvendig at vi tar kontroll over vår egen energiforsyning. Det er lett å argumentere for at det er uklokt å gi utenlandske aktører – ikke minst kineserne, som har full kontroll over sol- og vindkraftverdikjeden – dominans over vår energiforsyning og nær halvparten av vår bilpark.
En ærlig, faglig orientert debatt om dette vil styrke konkurranseevnen i industrien og gi grobunn for konstruktive løsninger, særlig om vi samtidig fokuserer på utnyttelsen av egne ressurser, for eksempel ved å investere i mineralforekomstene på fensfeltet.

Hele Næringsnytts misjon er å fremheve de unike kvalitetene til industrien, byene og næringslivet i Grenland. Derfor omfavner vi Industriukas ambisjon om å styrke Grenland som Norges industrielle hovedstad. I en stadig mer digital og globalisert verden, hvor sikker drift og kontroll over egen energiforsyning blir essensielt, vil dette arrangementet spille en nøkkelrolle.
Det er vår overbevisning at en reell debatt om energiløsninger som kjernekraft og gasskraft ikke bare vil bringe bransjen nærmere en bærekraftig fremtid, men også sikre at vi ikke mister konkurransekraften inter-nasjonalt.
Industriuka beskriver seg selv som «dedikert til grønn industri og bærekraftige løsninger». Dette lød flott i 2018. Virkeligheten har siden tatt igjen de grønne fantasiene – en front mot front-kollisjon med realitetene. Industriuka bør være arrangementet som har kraft til å målbære denne kritikken og denne nytenkningen. Da tar de en ledende posisjon i Europa. Det grønne skiftet slik det har blitt faset ut i Europa har vært en økonomisk katastrofe. Vi trenger miljøer som peker på at keiseren faktisk er naken, og som sier det med utestemme. Det er vårt håp at Industriuka tar denne posisjonen.

Bare slik kan dette flotte arrange-mentet beholde sin relevans.