Gjestekommentar
Norge har bygget opp en enorm finansformue for framtidige generasjoner. Men investerer vi samtidig nok i kraft, transport, havner, kompetanse og annen infrastruktur som skal gjøre det mulig å skape verdiene de skal leve av?
Før valget i fjor sto jeg langt nede i fjellet under Kvitsøy og så Rogfast bli til. Det gjorde inntrykk. Ikke bare på grunn av dimensjonene. Men fordi du der nede blir minnet om hva Norge faktisk er i stand til når vi bestemmer oss for å bygge noe som skal stå i generasjoner.
Samtidig satt jeg igjen med et spørsmål: Hvor er helhetsplanen rundt slike investeringer?
Ikke bare for Rogfast. Ikke bare for Vestlandet.
Hvor er den langsiktige planen for infrastrukturen rundt områdene som skal skape verdiene Norge skal leve av de neste 50 til 100 årene? For spørsmålet er minst like relevant her hjemme.
I Grenland-regionen har vi et av Norges tyngste industrimiljøer. I likhet med Telemark har Vestfold industri, teknologi, logistikk, havner og eksportbedrifter. Andre deler av Norge har sine fortrinn.
Men behovet er det samme: Skal bedriftene investere, må helheten fungere.
Kraft. Nettkapasitet. Vei. Jernbane. Havner. Næringsarealer. Kompetanse.
Likevel diskuterer vi dem ofte som forskjellige problemer. For bedriften som vurderer å investere noen hundre millioner eller milliarder i ny produksjon, er de ikke det.
Vi har finanskapitalen
Her tror jeg vi kommer til den virkelig interessante diskusjonen. Norge har vært svært flinke til å omdanne naturressurser til finanskapital. Det har vært klokt. Men framtidens Norge skal ikke leve av finanskapital alene.
Vi trenger også produktivitetskapital. Kraftnettet som gjør en industriutvidelse mulig. Veien og jernbanen som får mennesker og varer raskere fram. Havnen som kobler industrien til verdensmarkedet. Digital infrastruktur, teknologi og kompetanse som gjør bedriftene mer produktive.
Dette er også nasjonal formue. Den synes bare ikke like godt på en kontoutskrift.
Hva koster det å la være?
Vi er flinke til å regne på hva en vei, jernbane eller kraftlinje koster. Det må vi være. Men hvor i regnskapet finner vi investeringen som aldri kom?
Fabrikken som ble bygget i et annet land?
Produksjonsøkningen som uteble fordi nettkapasiteten manglet?
Arbeidsplassen som aldri ble skapt?
Kostnaden ved å bygge er synlig. Kostnaden ved å la være er vanskeligere å se. Derfor mener jeg vi trenger mer enn prosjektlister. Vi trenger langsiktige strategier for våre viktigste verdiskapingsregioner.
Fra Kvitsøy til Grenland og Vestfold
Det var nettopp dette Rogfast-besøket fikk meg til å tenke på. Tenk om vi startet med spørsmålet:
Hvor skal Norge skape mer verdier de neste 50 årene?
Og deretter:
Hva må være på plass for at næringslivet faktisk skal klare det?
For Vestlandskysten kan svaret være én kombinasjon av vei, kraft, havner og annen infrastruktur. For Grenland en annen. For Vestfold en tredje. Poenget er ikke at alt skal bygges. Tvert imot. En langsiktig strategi gjør oss bedre i stand til å prioritere.
Hvor er de kritiske flaskehalsene?
Hva må komme først?
Hva kan vente?
Hva vil utløse private investeringer?
Og hvor får Norge mest ny produktivitet igjen for pengene?
Det er etter min mening en langt mer interessant næringspolitisk diskusjon enn hvilken enkeltpost som får noen milliarder mer eller mindre i neste statsbudsjett.
De skal arve et land
Norge skal fortsatt spare finansielle verdier for dem som kommer etter oss. Men det er én ting vi ikke må glemme: Framtidige generasjoner skal ikke bare arve et fond.
De skal arve et land.
De skal arve kraftsystemet, veiene, jernbanen, havnene, kompetansen, industrien og produksjonsevnen.
Derfor mener jeg vi må våge å stille spørsmålet:
Har vi blitt så opptatt av å bevare finanskapitalen at vi investerer for lite i produktivitetskapitalen Norge skal leve av de neste 50 til 100 årene?
Vi har spart enorme finansielle verdier for kommende generasjoner. Men investerer vi nok i Norge de faktisk skal overta?
Det er en diskusjon jeg mener norsk næringsliv bør ta.