Kommentar
Telemark vil beholde alle de elleve videregående skolene, men foreslår å fjerne flere tilbud. Da må debatten handle om hva skolene faktisk skal inneholde, og hva endringene betyr for arbeidslivet rundt dem.
Fylkesdirektørens forslag for skoleåret 2027–2028 ble omtalt av fylkeskommunen fredag. Blant endringene er utfasing av studiespesialisering i Bamble og Vest-Telemark og idrettsfag i Kragerø og Porsgrunn. Også IB-tilbudet i Porsgrunn foreslås faset ut. Dette er forslag. Fylkestinget skal fatte det endelige vedtaket.
Det er et ærlig utgangspunkt at elevtallet faller. Ingen kan kreve at undervisningsgrupper skal dimensjoneres som om barnekullene aldri endrer seg. Men å telle skolebygg er en fattig måte å måle et utdanningstilbud på.
Vis hva som forsvinner
For en familie i Bamble er det liten hjelp i at skolebygget består dersom tilbudet ungdommen ønsker, blir borte. For en bedrift er spørsmålet hvilke fagmiljøer, utdanningsveier og framtidige medarbeidere som finnes i nærheten. En adresse på et kart svarer ikke på det.
Fylkeskommunen opplyser at om lag 1.000 ledige skoleplasser kan bli redusert til under 500 dersom forslagene virker som tiltenkt. Det er et argument for endring. Det er ikke en ferdig konsekvensanalyse.
Før politikerne bestemmer seg, bør de kreve en oversikt for hvert berørt tilbud: Hvor skal elevene gå? Hva blir reisetiden? Hvilke fagvalg blir tilgjengelige? Og hvor mye sparer fylket når behovet for kapasitet andre steder er regnet inn?
Arbeidslivet må inn i regnestykket
Bedrifter bør heller ikke nøye seg med å protestere mot endringer i egen kommune. De bør beskrive hvilke utdanningsløp de trenger, og hva de selv kan bidra med gjennom samarbeid med skolene. Da får politikerne noe mer nyttig å vurdere enn slagord om næringsvennlighet.
Jeg mener fylket må tåle å endre tilbud. Men begrunnelsen må vise at en billigere løsning også gir en farbar vei videre for elevene. Å bevare alle skolenavnene er ikke tilstrekkelig dersom innholdet blir vanskeligere å nå.
Besparelsen må følge eleven
Det finnes også et godt argument mot å bevare hvert tilbud: Dersom små grupper binder opp lærerkrefter og penger, kan andre elever få mindre oppfølging enn de trenger. Å skjerme alt som finnes i dag, kan dermed bli en kostnad for dem som kommer etter. Den innvendingen må motstanderne av endringene ta på alvor.
Men da må fylket vise hvor ressursene går. Hvor mye frigjøres faktisk, og hvilke tilbud får bedre kvalitet? Hvis gevinsten bare beskrives som et bidrag til en strammere totaløkonomi, bør politikerne si det rett ut. Det er forskjell på å spare penger og å dokumentere bedre undervisning.
Arbeidslivet trenger dessuten flere perspektiver i denne diskusjonen enn en kort liste over dagens ledige jobber. Skolen skal gi unge mulighet til å skifte retning og lære videre. Et tilbud som virker lite i ett års søkerliste, kan ha betydning for et fagmiljø over tid. Også det må veies mot kostnaden.
Min forventning til fylkestinget er derfor konkret: Vis alternativene, regn på dem, og forklar valget. Bevar gjerne alle elleve skoler. Men legg fram et innhold elevene kan bruke og arbeidslivet kan forstå.